Kvotering er å velge ut mennesker på grunn av attributter de ikke er selv ansvarlige for. Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen vil den kommende perioden arbeide mot kvotering til stillinger og utvalg ved universitetet.
Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen fattet mandag 31. januar et prinsippvedtak som sier at parlamentet er motstander av enhver form for kvotering til stillinger ved universitetet, og til sine egne organer. Introduksjonen til delkapitlet Likestilling i arbeidsprogrammet for våren 2011 lyder:
Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen skal jobbe for å fremme reell likestilling ved UiB uavhengig av etnisitet, nasjonal opprinnelse, hudfarge, språk, religion og livssyn, politisk syn, organisasjonstilknytning, seksuell orientering, kjønnsidentitet, funksjonsevne, alder og kjønn. Dette fordrer at kvotering til vitenskapelige og administrative stillinger, samt til råd og utvalg ved Studentparlamentet, ikke finner sted.
Studentparlamentet har tradisjonelt vært en forkjemper for moderat kvotering til stillinger og verv, og vedtaket har derfor ikke gått upåaktet hen. Det innebærer et aktivt arbeid fra studentparlamentets side mot alle former for kvotering, og for å endre lovgivning, forskrifter og tradisjoner som gir enkelte grupper av kjønn fortrinn fremfor det andre.
En bakvendt lovgivning
Vi vil starte med to av mange eksempler hvor kvotering går ut over studentdemokratiet:
Studentparlamentet ved UiB oppnevner studentrepresentanter ved ulike råd og utvalg ved universitetet. Utnevninger til disse utvalgene styres som alle andre offentlige utvalg av Likestillingslovens § 21, som pålegger strenge krav til kjønnsbalanse. I eksempelvis utvalg med bare to studentrepresentanter tilsier loven at parlamentet må velge én av hvert kjønn. Det hender at ingen kvinner ønsker å stille, mens opptil flere menn ønsker den samme representasjonen – og omvendt. I slike tilfeller har ikke studentorganet lov til å velge to motiverte studenter inn – man velger én blant de mannlige kandidatene og lar den andre plassen stå åpen inntil en kvinne vil. Det blir vel tendensiøst å kalle det grep for bedre likestilling.
Loven gjelder ikke i tilfeller der representantene er valgt direkte. Det betyr at sammensetningen i parlamentet heldigvis ikke dikteres av kjønnsbalanse. Likevel gjør den seg gjeldende også i tilfeller hvor den ikke skulle, og hvor den er direkte ødeleggende for studentdemokratiet.
Universitetsstyret består av elleve medlemmer, og avkreves minst fem medlemmer av hvert kjønn. Studentene ved universitetet velger selv to representanter. For å sikre kjønnsbalansen har universitetet funnet det for godt å kreve den samme balansen ved valg av studentrepresentanter. Det betyr at om bare én kvinne eller én mann stiller, er denne sikret plassen i styret uavhengig av hvor mange av motsatt kjønn som stiller til det samme vervet. Studentrepresentantene reduseres til en vekt for å sikre kjønnsbalansen i universitetsstyret. Skulle studentene få velge to menn eller to kvinner fordi disse er de mest kompetente, har universitetet brutt likestillingsloven. Dette er alvorlig truende mot studentenes rett til å påvirke hvem som skal representere dem i universitetsstyret.
Kompetanse fremfor kjønn
UiBs rapport om kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger viser at det fremdeles er en overvekt av mannlige professorer og amanuenser, mens andelen kvinner stiger jo lenger ned på stigen man kommer. Enkelte tar i forlengelsen av denne debatten til orde for utstrakt bruk av kvotering for å sikre en høyere andel kvinner i professoratstillinger ved universitetene. Det er ikke bare en dårlig idé, men også prinsipielt et tvilsomt standpunkt.
Et godt universitet defineres ikke ut fra hvor nøyaktig kjønnsbalanse det klarer å tilegne seg, men fra kvaliteten på forskningen og ikke minst undervisningen universitetet står for. Fremfor noe annet bør kompetanse og faglig dyktighet alltid prioriteres ved ansettelse til stillinger ved universitetet, og alltid fremfor hva søkeren har mellom beina. Studentene har rett på de dyktigste og mest kvalifiserte foreleserne universitetet kunne velge å ansette.
Et allment likestillingsbegrep
Videre synes det mulig å finne en definisjon på et likestilt samfunn det kan være bred enighet om – det er et samfunn der hvert enkelt medlem vurderes med utgangspunkt i hvem de er, og ikke hva de er; hvor attributter som ikke er relevante for deres skikkethet til å utføre et arbeid, deriblant kjønn, ikke veies inn i avgjørelsen for om medlemmet får jobben eller vervet det ønsker. Kvotering er å aktivt velge den ene søkeren foran den andre med bakgrunn i nettopp slike attributter.
Det virker å være tilnærmet ingen som er veldig begeistret for kvotering i seg selv; mantraet som gjentas til det uendelige blant tilhengere er at kvotering er et nødvendig onde for å nå et samfunn med reell likestilling. Det er selvsagt et hederlig formål, men å hevde kvotering er en sølvkule mot fremtidig diskriminering er både selvgodt og prinsipielt betenkelig. Det er ikke rett å bryte prinsippet om like muligheter og individuell vurdering, bare for at vi en dag skal kunne slippe å bryte det.
Likestilling er ikke bare fravær av diskriminering. Likestilling handler om at mennesker med lik kompetanse, men ulik etnisitet, legning, religion eller i dette tilfellet kjønn, får lik behandling og like muligheter. Det er den likestillingen kvotering motarbeider, når et menneske med lik kompetanse som en annen ikke blir ansatt i jobben han eller hun søker på fordi vedkommende er så uheldig at det finnes mange av samme kjønn i samme arbeidsgruppe. Når noen kvoteres inn, kvoteres noen andre ut. Det er ikke like muligheter.
Myten om det svake kjønn
Å fremstille kvinnen som den svake parten som ikke klarer å oppnå professorstatus uten lovregulering er ikke riktig fremgangsmåte for å skape grobunn for gode holdninger. Samfunnet trenger ikke stille mistillit til fakultetsstyrenes arbeid for et best mulig fakultet med mest kompetente ansatte. Det stemmer nok at det fremdeles finnes gamle gubber med både professorstatus og holdninger sementert i fortiden. La dem heller møte pensjonen med reaksjonære holdninger og se akademia utvikle seg. Det er ingen tvil om hvilken retning det går.
Kvinner har i flere år utgjort overvekten på prestisjetunge studier som medisin og jus, og jentene får fremdeles bedre karakterer enn guttene på videregående skole. Hvordan jentene velger å bruke sine gode karakterer er for det første helt opp til dem. De som er dyktige nok og velger å forfølge en akademisk karriere hjelper vi ikke ved å redusere dem til en gruppe som må trekkes opp og frem gjennom lovregulering.
Mennesker vil, og bør, bli vurdert etter hvem de er, og ikke etter hvilken gruppe de tilhører. Det er denne tilstrebingen Arbeidsutvalget ved Studentparlamentet ved UiB er bedt av parlamentet å følge den kommende perioden.
* Sindre August Horn (f. 1990) er leder av Hordaland Unge Venstre og 1. vara for Liberal liste til Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen
* Erik Nyman-Apelset (f. 1987) er president i Liberale studenter og medlem av arbeidsutvalget ved Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen
Innlegget var i Minerva i uke 8 2011
